Hilma Nikolaisen - Intervju

Hilma Nikolaisen slipper “Heritage” 12. februar, men dropper strømmetjenestene!
- FULL ALBUMPROMO HER

I dag slipper Hilma Nikolaisen tredje soloalbum, men det er ikke tilgjengelig på alle strømmetjenester, for en gangs skyld. For å få kloa i den lille skatten må du rett og slett bla opp, enten for et fysisk eksemplar i form av vinyl, eller på bandcamp for å få tilgang til de digitale filene.

Hei Hilma! Gratulerer så mye med plate! Jeg har fått sjekka den ut via en nettlink, og den finnes altså ikke på strømmetjenestene. Kan vi ane konturene av bakvendtland når vi ser på hvordan du gjør plateslippet ditt denne gangen? Hva er tanken?

Hei, og tusen takk! Det er jo faktisk stort å slippe plate. Dét må ikke kimses av.

På mange vis tenker at måten albumslippet skjer på denne ganger er meget fornuftig, kanskje også slik det burde være. Å begrense seg til å slippe et par spor som fri strømming, så folk vet litt hva de går til før de eventuelt kjøper platen, og så være litt mer konsekvent i måten man leverer fra seg resten av albumet. Det er absolutt ikke slik at jeg forsøker å være utilgjengelig eller smålig - platen er absolutt å få tak i, digitalt og fysisk - man må bare gjøre en bitteliten innsats. Tanken er å gjøre det litt nærmere slik det var før i tiden. Man hadde en interesse og nysgjerrighet for en plate, man gledet seg og gikk så til en slags avgjørelse og kjøpte en plate. En slags liten investering! Komisk at dette er nærmest oldschool, gammeldags i dag, å måtte oppsøke en plate og kjøpe den.

Vil du si det er et pragmatisk eller politisk valg? (Her kan du gjerne slippe deg litt løs hvis du vil ta et historisk bakteppe, med deg selv som har vært plateartist både i platenes storhetstid og nå når strømmetjenestene har tatt helt over)

Jeg tenker at det er en fin mix av pragmatisk og politisk - en fin liten anledning til å snakke om konseptet "Album", og det å produsere plater og musikk. Det kan kanskje være fint for oss alle å påminnes hva som ligger bak, og hvordan dette systemet henger sammen. Album-konseptet ser jeg også i sammenheng med platetittelen Heritage. Albumkonseptet er noe verdifullt jeg selv setter pris på og har lyst til å føre videre. For at lytteren skal høre min musikk nettopp som album, tror jeg det er mest optimalt at vedkommende har tatt et aktivt valg om å lytte. Har man betalt et par riksdaler, setter seg dedikert ned med den lille investeringen av tid og kroner, tror jeg at man også muligens kan få mer igjen for lytteropplevelsen. Kjøper man platen fysisk på vinyl, får man også et vakkert cover. Denne ganger finnes det faktisk tekster i coveret også. Dette er en veldig personlig plate for meg. Det er kanskje også noe nerveberoligende for meg at folk skal høre platen min med en viss aktivt oppsøkende interesse som inngangsport, fremfor fragmentert strømmetjenestelytting der man kanskje sjekker ut og skipper seg gjennom med harelabb.

Plata er mer strømløs, i begge betydninger, både mindre strømming og mindre fuzz! Du har uttalt at dette er en plate for de nære ting, at det er viktigst for deg at venner, familie og kjernepublikummet ditt liker den, også får de andre eventuelt komme etter. Hvordan har det påvirket plata musikalsk?

Hehe, det kan jeg ikke huske å ha sagt, men det har jeg sikkert, for dét stemmer vel. Jeg har skrevet mye nært og personlig tidligere også, men det blir jo veldig mye mer transparent når jeg nå har tatt det akustiske prosjektet såpass grundig nedstrippet. Det har vært et poeng for meg å holde det nede. Jeg ønsker at det skal være nært, intenst og kraftfullt - men denne gangen med ganske andre virkemidler enn jeg tidligere har prøvd i mine prosjekter. Noen ganger blir en idé sterkere, eller tydeligere, når man trekker fra elementer fremfor å legge til. Slik opplever jeg det i alle fall selv. Det har vært veldig interessant og uviklende å jobbe slik, mye nytt for meg. Allikevel relativt intuitivt, dog. Det fins jo ingen mal for hvordan det skal være, det vet man bare selv. Man kan ikke feile hvis man bare kontinuerlig er tro til idéen.

Jeg tenker på hvordan man alltid snakker om å ekspandere og nå nye målgrupper, glemmer man da de gamle? Har du noe å si om hvordan “kjernepublikummet” ellers blir behandlet av artister og band?

Jeg er egentlig litt usikker på hvem mitt kjernepublikum er. Jeg tror ikke noen blir glemt, de som er interessert henger med. Jeg får inntrykk av at mitt publikum er ganske mangfoldig. Kanskje ikke mange i antall, men mange ulike mennesker fins i den lytterkretsen. Det er spennende! Jeg liker at det virker ganske åpent hvem som treffes av mine låter. Kanskje særlig spennende å høre hva lyttere kjenner på med denne platen, som faktisk er radikal på sitt vis. Jeg tror nok uansett at de fleste lyttere unner meg å lage det som ligger mitt hjerte nærmest på aktuelt tidspunkt. Det er nok det viktigste jeg kan gjøre!

Finnes det noe “miljø” i musikklivet i Norge som du føler du er en del av? Hvem er involvert der? (Scener, band, plateselskap, folk) Hva representerer disse?

Jeg føler meg i aller høyeste grad en del av et musikkmiljø i utvidet familie-/vennegjengen. Kanskje er det ikke så mange i den gjengen som er så operative i band akkurat nå for tiden, men de aller fleste driver i noen grad med musikk - eller elsker musikk. Og mange stiller opp når jeg trenger bistand i orkesteret. Fantastisk opplegg. Musikken får en sentral kjerneplass i alt som foregår, og det er så deilig at vi kan dele det!

Plata heter “Heritage”, altså arv på norsk. Fortsetter påvirkninga fra de nære ting inn i tekstuniverset?

Ja, det kan du banne på. Lite som kimses av på denne platen. Det ligger et alvor i temaet arv, og det syns jeg er fint. Å tenke over hva vi har fått, hvordan vi skal forvalte det og hva vi skal føre videre, er viktige refleksjoner. Kanskje noen finner dette alvoret litt pretensiøst, men det gjør slettes ingenting. Fins minst én morsom linje der også, man må bare lete litt. (Hehe). Hele platen søker uansett mot lyset!

Såvidt jeg har forstått så gjør du alt på plata selv, utenom noen koringer og miks og mastring. Hva ligger bak dette valget?

Tja. Det er jo en soloplate, så slik er det vel betimelig at jeg godt kan og bør stå for mye av arbeidskraften. Det er god arbeidsmoral, hehe. I corona-tider har det også vært veldig praktisk, da det har vært utfordrende bare dét å samle folk til øving. Gjør man det selv kan man ta det hele i eget tempo. Det blir dog fint å skulle spille låtene live med mine fine band-medmennesker - noe veldig annet enn å spille rockekonserter. Helt rått og beundringsverdig at Eirik, som har spilt live med meg i rockeopplegget de siste årene, nå også skal bli med i det akustiske liveopplegget, med nylonstrenger. Det er et ganske annet univers, kan du si.

Det finnes blodsbånd også i referansene dine. Du referer endel til tidligere låter, både tekstuelt og musikalsk. Er dette noe du jobber med å inkorporere eller er det en naturlig del av låtskrivinga de?

Det høres ganske pompøst ut å referere til meg selv.. Jeg liker det, de lange linjene som viser seg når nye kapitler og prosjekter oppstår og utvikler seg. Det er nok en ganske naturlig del av skrivingen. Det er gøy at noen følger med og legger merke til små linker, hint og referanser som ikke er åpenbare. Det kommer jeg sikkert til å fortsette med. Alt henger jo sammen, uansett hvor ulike uttrykkene kanskje er.

Alt vi har snakket om til nå tenker jeg viser at du har gjort en del modige valg i prosessen med denne plata. Alt fremstår veldig gjennomtenkt og gjort med vilje. Føles det sånn for deg? Har det vært tøft å ta de valgene du har tatt?

Valgene jeg har tatt har nok egentlig føltes ganske naturlige, og kanskje uungåelige. Jeg kunne nok ikke gjort noe som jeg ikke følte at stemte overens med Guds vilje. Hehe, men også alvorlig. Jeg tenker at det må være grunntanken - å gå dit hjertet banker, uten kompromisser. Viljen er jo avgjørende her, man får jo ikke gjort noe dersom man ikke vil av hele sitt hjerte. Det koster jo mye tid og krefter på ulike nivå, og ikke minst penger, å gjennomføre. Da trenger jeg å kjenne at det er riktig - for meg.

Du begynner å bli en virkelig bauta i norsk musikk. Vi vet alle om tiden din i band som Serena Maneesh, Umbrella, Loch Ness Mouse og som bassist for Anne Grete Preus. Nå gir du ut ditt tredje soloalbum. Kan du fortelle litt om din musikalske reise, og hvor du føler du står nå?

Hehe, bauta! Det skal jeg fra nå av begynne å presentere meg selv som. Min reise har egentlig vært ganske smidig - fra starten med krimskrams-bandet Mjusic i barndommen, og litt mer halvseriøse band som Raid og Umbrella, i den skjøre ungdommen - til mer voksne, aktive opplegg med Loch Ness Mouse, Serena-Maneesh og Preus. Sololinjen min startet ca i 2014 og har egentlig hatt en veldig fin og utviklende flyt siden. En spennende reise, indeed! Vi må for all del ikke glemme at jeg også har spilt trommer med Happy Dagger, men heldigvis har dét begrenset seg til én konsert.