Christian Winther The Clearing

Et nytt blikk på kjente omgivelser. Det er ofte kunstens kanskje beste svar på spørsmålet om hva det hele skal være godt for. Og det er en av trådene som binder sammen de løse bestanddelene vi finner på Christian Winthers debut The Clearing.

“Debut” må i denne sammenhengen presiseres. Gitarist og vokalist Winther har nemlig satt sitt preg på plater i en årrekke. Med trioene Monkey Plot og Ich Bin N!ntendo, med den folksomme musikalske møteplassen Torg og med duoen han har med Ina Sagstuen, Listen to Girl. Det er mye forskjellig, og man skal være forsiktig med å komme med en varedeklarasjon på alt sammen. Men det som har vært tydelig med det Winther gjør i prosjektene han kanskje har hatt mest befatning med de siste årene, Monkey Plot, Torg og Listen to Girl, er en dragning mot det nesten underkokte. At tanken er på sitt vakreste akkurat før den har fått formet seg skikkelig. Han er en av de tydeligste norske eksponentene for det man kan kalle en anti-gitaristisk spillestil, en blank avvisning av instrumentets litt klamme og deigete symbolikk. Det er noe man finner en god del av innenfor både improscenen og den alternative rocken - men hos Christian kobles det kontrære med et genuint ønske om å finne det vakre øyeblikket, den skimrende harmonien. Selv om støy og endevending av den musikalske verktøyskassa er en del av bildet, virker innflytelsen fra brasiliansk musikk eller måten gitaren liksom fant en ny melodisk likevekt i Chicago-scenen vel så sterk. Og det gir veldig mening når den her kobles sammen med det sparsomme, ukunstlete kompet som besørges av Winthers nære venner og kollegaer Magnus Skavhaug Nergaard (bass), Anja Lauvdal (tangenter) og Hans Hulbækmo (trommer) og ikke minst Winthers vakre stemme som på lignende vis er oppriktig, og som leter etter en uaffektert måte å synge melodiene på. Som om det er lydene du hører rett etter at du har våknet.

“The Clearing handler kanskje om å prøve å finne mening i byen, ved å utnytte flyten og kreativiteten under bygningene, skate den, bruke den som kamuflasje, finne øyeblikkene der forandringene skjer (og stedene for dagdrømming),” sier Winther selv om albumet. Det er en god beskrivelse på en plate som ble laget i en periode hvor han forteller at han både skata mye og sammen med Anja kjøpte seg en seilbåt for å deale med østlandslivet. Selvsagt er albumet et resultat av lengre tankeprosesser også, men det endelige uttrykket fremstår spontant, understøttet av miksen til åndsfrende Kyrre Laastad, som er i ferd med å utvikle et helt eget håndlag med hvordan tydelige grep og det tilsynelatende ubehandlede kan finne sonisk sameksistens.

Et knippe låter skrevet på kassegitar og trommemaskin fikk flere musikalske beboere. Magnus og Anja egget Christian til å spille en gang igjennom på motvillig elektrisk gitar gjennom en gammel Tandberg. Det ble nettopp et sånt ømt øyeblikk som han trakter etter - “Det forsterket både intensjonen bak låtene, egen fortvilelse i tiden, den nerven og umiddelbarheten jeg streber etter”, sier han selv. Det gir mening at en plate som dveler ved våre indre motsetninger, og det til tider overveldende inntrykks-angrepet fra omverdenen, også liksom låses opp av menneskene rundt ham. Etter at låtene var innspilt, midt under nedstengningen, lagde han også noen spontane mellomspill basert på samples av plata og demoer, som Anja Lauvdal prosesserte gjennom synthene sine.

“På innsida bor en urfugl i et av romma / som nå tar fatt på vingene og flyr / for å markere ruinene som sine egne”, synger han i Urfuglen, en låt som springer ut av arbeidet hans med et bestillingsverk til Motvindfestivalen. Linjene er representative for det fabulerende universet, på norsk og engelsk, som albumet utspiller seg i. Overveldende først, dynket i sprukne synthlyder, åpne gitarakkorder og Hulbækmos vårlige stikkeregn på cymbalene. Her og der balanserer plata på knivseggen, som om den vurderer å trekke seg inn i skallet igjen. Men så fester den sterkere grep, som om den kommer til at alle disse avleiringene vi omgir oss med, våre forfedres ruiner, byen, det musikalske klisjégalleriet, også er noe vi kan ta eierskap til. Før eller siden blir verden vår, enten vi vil det eller ikke. The Clearing er Christian Winthers debutalbum. Som mye annen god kunst var det gjenstridig materie som til slutt gikk av seg selv. Som et bilde tatt av noen mens de tror de er alene med verden, men som senere vekker gjenkjennelse. Litt sånn har vi det jo alle sammen, heldigvis. Så selv ikke når det er oss og verden, er vi helt alene.