Haust Bodies

5er i Dagbladet, Nordlys og Klassekampen

Et rimelig fucked up sonisk tempel for de som våger å legge seg på kne og la seg forvirre og besnære av den smarte og kosmiske ulyden.
-Dagbladet

På vei mot perfeksjon
-VG

Mørkere og skumlere musikk gir grunn til å se lyst på fremtiden
-Morgenbladet

Haust styrker gjennom Bodies sin posisjon som et av de mest interessante og berikende bandene vi har her til lands
-Nordlys

Det er en utakknemlig oppgave å finne opp rocken på ny, men Haust har alltid gjort det.

Fra oppstarten i 2006 har alltid Haust flyttet grensene for seg selv og sjangere. I starten var det punk og black metal, senere punk og sludge, deretter proto-punk og støyrock, og nå med en splitter ny besetning har gruppa gitt seg i kast med de mørke hjørnene av sent syttitall og tidlig åttitalls goth, black-wave og synth-era i møte med aggressiv 60-talls garage-rock og psych. Alt i samspill med bandets helt egne syretripper og tolkninger av en musikalsk verden som desperat trenger nytenkning.

Det siste kvantespranget heter Bodies og er Hausts fjerde album siden debutplata Ride The Relapse i 2008. Ledet an av bandets visjonære gitarist og låtskriver, Pål Bredrup, og vokalist, låtskriver, tekstforfatter og profilert kunstpersonlighet, Vebjørn Guttormsgaard Møllberg, harBodies blitt en heseblesende og altomspennende, ambisøs utgivelse som sprenger alle forventninger.

Live har alltid Haust vært et forrykende tight og fandenivoldsk, drivende band med enorme mengder energi og et stort sound. Nå låter det større og mer intrikat enn noen gang. Med inntreden av Trond Mjøen (Euroboys, Mirror Lakes, Haraball) på annengitar og Henrik Myrvold (Årabrot, Blood Suckers) på bass finnes det ikke bedre liveband på denne siden av Atlanteren. Låtene er gigantiske, mer komplekse og wall-of-sound psykedeliske.

Fundamentet er støpt i Hausts rabiate punk, men «Bodies» er deres desidert mest komplekse verk. Nihilisme og ambisjon forenes til en plate som utfordrer likhetstegnet mellom punk og primitiv aggresjon.

I spennet mellom popmusikk og kunst har det alltid vært dynamitt. Fra David Bowie og John Lennon til Lady Gaga og Kanye West. Fengende musikk trenger verken være dum eller undervurderende. Den kan utfordre lytteren og trykke på ekstasepunkter man ikke ante man hadde. Haust har knekt denne koden og lurer seg inn under huden hos publikummet og slår dem rett i bakken.

Plata ble urfremført i et kunstgalleri med samtidsdansere som supplement. Omslaget til «Bodies» er dessuten resultat av en omfattende prosess hvor TV-støy har blitt skjært ut i tre med en tradisjonell flatdalspresse fra Telemark, hvorav et begrenset opplag på 50 vinylutgaver er kledd i det originale trykket.

Tematikken Haust utforsker i denne omgang står i det personliges tegn, og anført av vokalist Vebjørn Guttormsgaard tas vi med inn i skitne beretninger om kjønns- og seksuell identitet, tabuemner, stolthet og begjær – en tradisjon de tar opp fra John Waters' Pink Flamingos, Tod Browning's Freaks, Brian Yuzna's Society og Alice in Wonderland.

«Bodies» handler om å smelte sammen til en kollektiv entitet og rive ned oppkonstruerte skillelinjer, samt alt annet som måtte komme i veien for deres mantra: favn om seksualiteten din, favn om frykten din, slipp legemet ditt løs i en drømmende, tretti minutters transe av euforisk og psykotisk punkrock!