Dancing the conga har laget sitt beste album, And Now… We Take America. Det består av mange låter, og alle er gode.
På 13 spor rekker bandet å ta for seg både nære og fjerne relasjoner, og en gang eller to får de også vist frem hvordan det fjerne preger det nære og omvendt. Da svinger det skikkelig, og i slike øyeblikk kan du forstå hvordan alt henger sammen (om du har anlegg for sånt). De retter blikket utover og innover på samme tid, i en akrobatisk manøver Sonja Henie ville bifalt.
Med låter som Security Council, Empire of Dirt og American Girl er de ikke redde for å dra sløret av bruden og kikke amerikansk imperialisme i hvitøyet, og And Now… We Take America etterlater ingen tvil om at det er det de er kommet for å gjøre. De forstår at den som vil opp og frem (som Stoltenberg) må holde seg inne med både venn og fiende, om det så innebærer å ofre sin sjel (og sosialdemokratiet) på nyliberalismens bål. Albumet utforsker konsekvensen av det offeret.
Dette er bandets andre album, og det er skrevet, spilt inn og produsert av bandet selv.